Vi ble fullstendig overrumplet. Ingenting kunne ha forberedt oss på det vi skulle erfare. Ingenting skal kunne forberede oss. Heldigvis. Vi kan ikke bruke livet vårt til å tro at Armageddon venter oss rundt neste hjørne. Det ville være livsforkrøplende. Men å motta en kreftdiagnose, som lyn fra klar himmel, er Armageddon.

Ida var uvanlig sterk og sunn, både fysisk og mentalt. Livet lekte for 18-åringen vår. Selv forkjølelser pleide ikke å bite på henne. Bortsett fra denne skjebnesvangre høstferien. Til dags dato skjønner jeg ikke hvorfor jeg insisterte så sterkt på at hun skulle gå til legen. Min eneste forklaring er at det må ha kommet fra et iboende intuitivt morsinstinkt. ”Worst case scenario; kyssesyke,” tenkte vi. Det skulle vise seg å være atskillig verre: Leukemi – blodkreft. ALL. Akutt lymfatisk leukemi – den hissige sorten.
På torsdag trente Ida sammen med ballettkompaniet sitt, fredag ble hun diagnostisert med leukemi, lørdag var hun innlagt på Rikshospitalet, søndag holdt milten på å sprekke. ”Det kalles ikke akutt for ingenting,” sa legen.