Vi ble fullstendig overrumplet. Ingenting kunne ha forberedt oss på det vi skulle erfare. Ingenting skal kunne forberede oss. Heldigvis. Vi kan ikke bruke livet vårt til å tro at Armageddon venter oss rundt neste hjørne. Det ville være livsforkrøplende. Men å motta en kreftdiagnose, som lyn fra klar himmel, er Armageddon.

Ida var uvanlig sterk og sunn, både fysisk og mentalt. Livet lekte for 18-åringen vår. Selv forkjølelser pleide ikke å bite på henne. Bortsett fra denne skjebnesvangre høstferien. Til dags dato skjønner jeg ikke hvorfor jeg insisterte så sterkt på at hun skulle gå til legen. Min eneste forklaring er at det må ha kommet fra et iboende intuitivt morsinstinkt. ”Worst case scenario; kyssesyke,” tenkte vi. Det skulle vise seg å være atskillig verre: Leukemi – blodkreft. ALL. Akutt lymfatisk leukemi – den hissige sorten.
På torsdag trente Ida sammen med ballettkompaniet sitt, fredag ble hun diagnostisert med leukemi, lørdag var hun innlagt på Rikshospitalet, søndag holdt milten på å sprekke. ”Det kalles ikke akutt for ingenting,” sa legen.

Jeg kan fremdeles kjenne smaken av frykt, sorg, smerte og maktesløshet – av uvirkelighet. Men jeg kjenner også morskjærligheten, viljen og adrenalinet som boblet i kroppen. Først når motbakkene i livet blir skikkelig bratte får vi tilgang til det kraftdepotet jeg tror vi alle har i oss.
Vi kjempet for å holde hodet over vannet. Ida kjempet en gloriøs kamp mot kreft, motløshet og smerte. Vi kjempet for å stå ved hennes side, for å være et aktivum og ikke en byrde for henne. I 14 måneder varte kampen. 14 måneder med smerter, tårer, kvalme, feber, håravfall, hjerneødem, nerveskader og tap av 15 – 20 kilo. Men også 14 måneder med kjærlighet, nærhet, latter, gode samtaler, lange fantastiske måltider med god mat og vin rundt langbordet i den gule spisestuen, peisbål og levende lys. 14 måneder med sterkt, meningsfullt, ekte liv.

Når jeg tenker tilbake på dette lange, men allikevel alt for korte, vinteråret vårt, er det med et kjærlighetsfullt vemod. Vi levde et godt liv, det året.
Hvordan kan jeg si det? Hvordan kan jeg si at vi levde godt med en livstruende leukemisyk tenåringsdatter i huset? Jeg kan også si at livet aldri har vært mer smertefullt. Men vi levde. Vi levde det livet vi hadde, og ikke det vi synes vi burde hatt, eller kunne hatt – ”fordi vi fortjener det”
Vi bruker kolossalt mye energi på å unngå problemer og lidelser, istedenfor å ta fatt i dem, og takle dem. Vi må vekk fra den evinnelige fokuseringen på evig lykke og evig ungdom, ”det gode, motgangsfrie og lidelsesfrie liv.” For livet er ikke bare lykkelig og problemfritt. Det inneholder også sykdom, smerte, sorg, død, samlivsbrudd, finanskrise, permitteringer, økonomiske problemer, kreft og elendighet. Livet er i stadig forandring. Kan jeg forandre meg? Hvor tilpasningsdyktig er jeg, hvor fleksibel? Jeg tror evnen til å leve det gode liv avhenger av det.
Livet er nå, enten jeg liker det eller ikke. Om det fungerer optimalt eller er problemfylt. Det er dette som er livet.

Jeg kan selvsagt velge å bruke min tid og energi på å lete etter svar der det ikke finnes svar: Hvorfor oss? Hva har vi gjort for å fortjene dette? Vil vi noen gang bli lykkelige igjen? Eller jeg kan bruke kreftene mine der jeg har påvirkningsmuligheter. Jeg kan velge å fokusere på den ene sykepleieren som vi ikke liker så godt, eller på de mange som vi er blitt så glade i. Jeg kan se den ene pillen som ble gitt en time for sent, eller de tusenvis som ble gitt i tide. Det har noe med å tenke positivt – tenke løsninger, uten å fortrenge problemene. Å være realistisk, uten å drukne i sykdom og elendighet. Jeg kan velge å rette mitt fokus mot det lille positive som skjer, midt i et alvorlig sykdomsforløp. For rundt ethvert problem er det alltid noe som funker. Det er opp til meg å se det.

”Det var så meningsløst,” sier folk til oss. Det var ikke det. Livet har aldri vært mer meningsfullt enn da vi gjennom et 14 måneder langt vinterår tok i bruk alt vi hadde av menneskelig egenskaper, talenter og evner. Vi ga alt, og sparte ikke på noe, for Ida og for hverandre. Gudskjelov.

Skrevet av Gunnhild Corwin