Herlig skrevet av Carsten Skjelbreid!

At man sykler for noe langt større enn seg selv, for lysglimt, for barna og for håpet, det gir deg noe ekstra.

Om det hadde vært minusgrader, snøfokk og ville tigre på fjellet, så er det bare å kikke ned på teksten som står på sykkelshortsen: "Fight the fight. Never give up! Takk for denne gang.

Her er noen ord om min opplevelse av Birken 2016.

Tekst: Carsten Skjelbreid

“Torsdag. En biff. Klokka var 2330 og jeg hadde akkurat kastet i meg en medium stekt indrefilet. Med hele pakka. Fløtegratinerte poteter, noe grønnsaker for samvittighetens skyld, bernaisesaus i overflod og Farris. Klokka 2345 kom Creme Brulèe på bordet. Rosenborg hadde akkurat røket ut av Europaligaen. Jeg var på vei inn i Birken-modus. Om ni timer gikk starten. Jomfru-Birken. Første gang. Og jeg var på et flyplasshotell i Hell.

Fredag. 0520. Tut-tut-tut-tut. Selv komapasienter hadde våknet av telefonlyden på rom 237 på Radisson Blu Airport Hotel på Værnes. Jeg spratt opp og vurderte om jeg skulle ta en dusj. Men kom fram til at det vel ikke var så nødvendig siden jeg sikkert kom til å få nok vann over fjellet fra Rena til Lillehammer. På det tidspunktet kom meteorologene med skremmeskudd som varslet opp mot 30 mm nedbør ved start. Men de hadde jo tatt feil før. Denne fredagen tok de dessverre bare litt feil.

06:10: Avgang SK ett-eller-annet til Oslo. I rute. Jeg innrømmer at en liten del av meg hadde et bittelite håp om at flyet skulle bli kansellert eller såpass forsinket at jeg ikke ville rekke starten. Men heldigvis, sett i ettertid og med tanke på flysikkerheten; 0655 landet flyet i Oslo. Min pulje hadde start på Rena 0920. Til alt hell takset vi inn til den nye gaten på Gardermoen, den lengst unna, den som faktisk kan regnes som oppvarmingsløype . 0720 satt vi småsvette i bilen, med en demontert sykkel i baksetet. GPSén beregnet ankomst Rena klokka 0904. 16 minutter før start. Uten startnummer og luft i dekkene. Og så vil jeg be om unnskylding til han som ante fred og ingen fare på E6 som ble passert av en bil med en naken mann på vei til å ta på seg rosa sykkelutstyr.

08:45: Ankomst Rena. Jeg lar kjøringen opp til Rena forbigå uten detaljer, men sykkel ble montert, dekkene fikk luft, jeg fant frem til der de leverer ut startnummer, og ca 0910 ble det til og med litt tid til å varme opp. Der og da levde håpet om en sluttid under 4 timer. Det var jo bare å koste på over fjellet. Åpne rolig, kline til fra første drikkestasjon, suse opp Rosinbakken, kjøre som Thor Hushovd ned mot mål og danse ned Ballettbakken på vei til heder, ære og pokal på Lillehammer. Jeg åpnet i hvert fall rolig…..

Værmeldingen hadde vært dyster i dagene før, men ble moderert i morgentimene denne fredagen. Ekstremregnet var borte, og været var perfekt ved start. 13-14 grader. Overskyet. Men en skigard kan ikkje vara evig.

Starten fra Rena opp til første drikkestasjon gikk så lett at jeg trodde gårsdagens biff måtte være den samme som Alberto Contador fikk i seg. Full kontroll, ikke engang antydning til å være sliten. Og det er noe ekstremt inspirerende ved å kikke ned på den nydelige Superselma-drakta og lese ordene ”fight the fight” og ”never give up”. Det gjør det langt lettere å trøkke til, blø for drakta. Men selv ikke verdens fineste klubbdrakt kan gjøre noe med været. For etter den søte kløe var det tid for en skikkelig svie.

Det begynte med tåke. Deretter kom regnet. Så kom det mer regn. Så kom det vind. Og hvis jeg ikke var helt nedsnødd underveis så mener jeg bestemt at det også var antydning til sludd. Og så kom det enda mer regn. Jeg var så freidig å sykle med hybrid-sykkel med rimelig tynne dekk. Det gjør jeg ikke igjen. Det ble tyngre å sykle. Bremsene begynte å svikte. Giret begynte å svikte. Og sekken på ryggen, virket som den inneholdt en hel campingfamilie. Med campingvogn. Jeg prøvde å huske de gode rådene jeg fikk før start. Finn noen å sykle sammen med. Og jeg fant et par syklister jeg forsøkte å henge meg i hekken på. Jeg husker det sto ”Ringerike Sykkelklubb” på sykkelbuksa. Men etter et par kilometer kunne jeg så vidt skimte ”S”-en. Under det siste drikkestoppet før Rosinbakken har man mulighet til å spyle sykkelen. Dette ble min største tabbe denne fredagen. Jeg valgte å spyle sykkelen. All olje forsvant fra navet og giret. Bremsene takket for seg. Men oppover trenger man jo ikke bremser. Gir derimot…

Midtveis i Rosinbakken. Selvtilliten vokste. Siste bakken (trodde jeg), nå skulle det kostes på. Jeg suste forbi 10, 20, 30 personer på vei opp. Ingenting kunne stoppe meg. Jeg var ”on fire”. Siste bakken (trodde jeg). KA-DANG. Kjedet kilte seg fast mellom andre og tredje nav. Jeg sto bom fast midt i Rosinbakken. 10. 20. 30 personer suste forbi meg. Det tok kanskje ikke mer enn ett minutt før jeg hadde fikset det, men delmålet med Birken var å suse opp Rosinbakken – uten stopp. Og her stod jeg med 180 i puls, et kjede som var kranglete og en sykkel som begynte å svikte. Jeg hoppet tilbake på sykkelen. Fant en ny sykkelhekk å henge på. Passerte kanskje en 4-5 stykker og endelig var jeg på toppen (trodde jeg). Der ble jeg tilbudt rosiner. Takket pent nei. Yuuhuu. Nå var det bare sjarmøretappen igjen. Nedover, deilige nedoverbakker.

Ehhh. Nei.

Rosinbakken er kun STARTEN på det høyeste punktet på løypa. En skikkelig nybegynnerfeil der altså. Turen fra Rosinbakken opp til det høyeste punktet virket som en evighet. Heldigvis regnet det kraftig fortsatt , men nå begynte det også å bli kaldere i tillegg til at vinden begynte å ta seg opp. Never give up. Og det aller mest imponerende; folk rundt løypa som heiet , ja faktisk bar, deg fram underveis. ”Kom igjen Superselma.” ”Heia heia. Bare fire kilometer igjen til toppen”. Synet av linja på Birkens høyeste punkt var ubeskrivelig. Og nå begynte jeg å se for meg blomsterkrans og pokal i mål. Helt til jeg så på klokka. Det var over fire timer siden starten på Rena. Hæ? Dette måtte være feil. Jeg dobbelsjekket stoppeklokka. Joda, over fire timer siden start. Plan A hadde mislyktes på samtlige plan. Ingen pokal. Ingen blomsterkrans. Plan B måtte iverksettes; å komme levende til mål.

Det deilige med nedoverbakker er at det går raskere. Det kjipe med nedoverbakker er at man trenger bremser. Så uten nevneverdige bremser så ble det ”Driving miss Daisy”-prisen de to siste milene. Det gikk så tregt siden jeg ikke turte å slippe opp i tilfelle jeg måtte bremse ned får å klare svingene. Jeg minner om Plan B. For å gjøre en lang historie kort; får du sjansen til å søke opp startnummer 41477 på vei ned Balettbakken, så vil du få deg en god latter.

Jeg husker at jeg prøvde å spurte de siste 40 meterne inn mot mål. Du vet, sånn de gjør i Tour de France. Det gikk faktisk saktere enn om jeg hadde syklet helt vanlig. Null sprut i beina. Men en total lykke da mållinjen ble passert og jomfru-Birken var unnagjort. En FANTASTISK tur, selv om Vår Herre var i sitt lunefulle hjørne værmessig over fjellet. Dette MÅ jeg gjøre igjen. Med bremser og gir. Dette SKAL jeg gjøre igjen.

Tiden? Tja . Fem deilige timer og tolv minutter. 312 minutter jeg aldri kommer til å glemme. Trekker jeg fra tiden jeg brukte på på drikkestasjonene er vi i hvertfall nede i rundt 308 minutter.

At man sykler for noe langt større enn seg selv, for lysglimt, for barna og for håpet, det gir deg noe ekstra. Om det hadde vært minusgrader, snøfokk og ville tigre på fjellet, så er det bare å kikke ned på teksten som står på sykkelshortsen:

“Fight the fight. Never give up! Takk for denne gang. Sees i 2017.”
Hilsen Carsten

2105659

Bli medlem av Team Superselma

Fra 2018 har vi startet medlemskap i Team Superselma for privatpersoner. Dette er fordi vi vil samle og engasjere flere til å bli med oss. Det er en enkel måte å samle alle på <3
 
Det koster bare 500 kroner i året og du får ditt eget medlemskort, hyggelig velkomstpakke og masse spennende medlemsfordeler året igjennom.
 
Vi lover deg at dette vil du ikke gå glipp av!

MELD DEG INN NÅ!

Hver 10. innmeldte får en ekstra premie  🙂 

MELD DEG INN HER